Kamferdrops

For å holde ut, flyttet jeg kroppen ut av Ida....bortenfor bortenfor...utenfor der jeg var.

Bare slik kunne jeg slippe unna.

Fra utsiden ble ikke smerten så tydelig....Det var ikke meg som lå der i sengen....men Ida.

Hun kjente det godt......følte det helt tydelig....selv om hun var så liten.

Han ba henne om å gjøre det.... beordret henne.. helt uten ord.

Han tok på kroppen hennes....øynene hans boret seg gjennom henne og bestemte at hun...Ida, skulle bestemme....

Han ville at hun skulle bestemme at det var Ida som bestemte alt sammen.

Han ville at hun skulle ville at Ida og bestefar skulle gjøre det.

Jeg kan ennå kjenne det..... ennå føle den følelsen....ennå kjenne lukten...ennå huske hvordan jeg forsøkte å vri hånden min ut av grepet hans.

Han var så stille... bare pusten hans hørtes....den ekle tunge pusten.

Selv kunne Ida nesten ikke puste.

Det luktet stramt av gammel mann.... sammen med en blanding av kamferdropsene han alltid spiste.

Selvsagt klarte hun det ikke..... kunne ikke komme seg løs av det helvetes grepet.

Den lille hånden ble redskapet han trengte......

Kroppen til Ida lå igjen i sengen.... alene sammen med bestefar.

Fra utsiden kunne jeg se hva hun gjorde....

Jeg kunne kjenne at fingrene hennes ble klissete av alt det rare.... at rynken i pannen hennes sladret om ubehaget og redselen.

Jeg kunne se skriket som vokset i stykker brystet hennes og låste seg fast i halsen.

I morgen kom Ida til å få enda et kamferdrops av bestefar....

Å knekke koden.

Hvordan knekke koden som gjør at samfunnet kan bli bedre på å bekjempe incest og seksuelle overgrep mot barn og unge.

Jeg påstår:

• At samfunnets evne til å forebygge, synliggjøre og bekjempe incest og seksuelle overgrep blir forhindret av samfunnets fortielse og fornektelse.
• Menneskene er dermed med på å iscenesette nye overgrep, og gir overgripere fritt spillerom.
• Dermed er alle ansvarlige for at det begås overgrep.

Du skal ikke tåle så inderlig vel....

Først noen ord om oss. Jeg heter Wivi Ingeborg Pedersen og har bakgrunn fra SMI støttesenteret mot incest i Finnmark. Drev pionerarbeid fra 1988 og jobbet da som daglig leder i flere år ved den gang Nordnorges eneste Støttesenter. Som initiativtaker til dette senteret har jeg hele tiden fulgt godt med på samfunnets engasjement i kampen mot incest og seksuelle overgrep. Jeg har også jobbet på krisesenter. Siden 1998 har jeg jobbet sammen med Heidi Saxegaard Eriksen, tidligere ansatt i politietaten og nå kunstner, om prosjektet “Barna i verden ved siden av - det er ikke sant om du ikke tror det“.

For det er nettopp det det er. Det er IKKE sant om du ikke tror det!

Min påstand kan virke provoserende på mange....og det er meningen.

Mitt mål med å engasjere meg i vårt prosjekt er nettopp å provosere. Jeg vil være med å vekke andre mennesker, så barn, unge og voksne, gutter og jenter, kvinner og menn, får hjelp og støtte og at de ikke blir tidd ihjel, oversett og glemt.

Når vi fortrenger slike overgrep og ikke snakker om det, gir vi også overgriperen fritt spillerom. Vi er med på å lage en arena for nye overgrep. Overgriperen mest av alle, er klar over at samfunnet fortier dette og benytter seg selvsagt av det. Vi lager nye overgripere og nye overgrep. En skremmende tanke.

Det er en ensom kamp å være utsatt for denne type overgrep i barndommen.

Det er en ensom vei å gå, i taushet...alene. År etter år. Ofte hele livet.

Hvordan kan vi forvente at de med denne bakgrunnen skal snakke om det, når samfunnet ikke snakker om det?

Og hvordan kan vi forvente at de som ikke har vært utsatt for dette forstår hvor grusomt dette egentlig er, når de ikke hører om det. Forstå at bak ordene incest og overgrep skjuler det seg voldtekt av små barn, ofte brutale voldtekter i barnets eget hjem. I barnets egen seng. Gjentatte ganger i hele barndommen.

Er det slik, at samfunnet IKKE vil at de med denne bakgrunnen skal snakke om det? Ikke vil at dette skal frem?

Vi er mange med denne bakgrunnen. Det blir mange som trenger å fortelle. Da blir det mye å prate om for andre som engasjerer seg. Dette kan altså i tillegg til å snakke, koste samfunnet store resurser og dermed bli en dyr affære. Dette er enda en påstand jeg kommer med, at samfunnet velger å ikke snakke om dette fordi det koster penger og krever tid og resurser og ikke minst mot.

Det samfunnet derimot ikke tenker på er hvor mye ressurser, tid og penger det er å spare på nettopp å snakke om det tidligst mulig, slik at seinskadene ikke blir så store. Dess større seinskader dess dyrere og mer tidkrevende blir det.

Selv om vi i løpet av de siste 20 årene har beveget oss noe fremover i kampen mot overgrep vil jeg igjen komme med en påstand:

Vi har gått alt for sakte og vi har langt igjen!

For å belyse samfunnets manglende engasjement kommer jeg med følgende eksempel:

Hvis det er dårlig trafikksikkerhet rundt en skole og barn ofte havner i ulykker der...da setter vi igang med tiltak for å hindre nye ulykker...gjør vi ikke?

Overgrep er snakk om store ulykker....den største ulykke som kan ramme. Vi vet den foregår ofte og med mange. I nærmiljøet, av tillitspersoner. Hele tiden.

Å vi er tause......vi fornekter....fortrenger....og snur dermed ryggen til de som rammes.

Jeg vil med prosjektet jeg jobber med, være med på å bryte denne vonde sirkelen!

Vi ønsker spesielt å nå frem til de som jobber med barn og unge. Målgruppen vår er barnehager, skoler, leger, tannleger, jordmødre, høyskoler, fengsler, jurister....og deg!

Vi har valgt en utradisjonell måte å jobbe på. Gjennom bla, kunst og kultur, setter vi fokus på overgrep. Ved å få dere til å bruke alle sansene vil vi forsøke nå frem. Ved å lytte, se bilder, teater, film, delta i diskusjoner, arbeidsoppgaver og rollespill og i tillegg møte både utsatte og overgriper samt fagpersoner samtidig, mener vi det vil skape en anderledes og mer sannferdig opplevelse av hva overgrep er og hva dette egentlig handler om.

Det handler om å overleve en knust barndom. Det handler om å pusle sammen livet etterpå, uten at puslespillet inneholder for mange og ødelagte brikker. Mennesket skal være et helt bilde.

Det angår deg....det angår oss alle.

DU kan være med å gjøre en forskjell, du kan være med å ta ansvar. Det er dette vi ønsker å formidle!

Det er ikke farlig å snakke om overgrep....MEN DET ER FARLIG Å LA DET VÆRE!

Bli med å knekke koden du også.

Hvis du lukker øynene og snur deg vekk fra sannheten.....vil sannheten aldri finne deg!

Hvordan?

HVORDAN....kan så fryktelig mange sitte tause uten å engasjere seg når vi vet at tusenvis av barn utsettes for incest, seksuelle overgrep...ALTSÅ voldtekt på barns kropp og sinn?
Hvorfor snakker vi ikke om og med barna om slike overgrep?
De som forgriper seg på barna er helt sikkert veldig glade for nettopp det:(
Det gir dem et hav av muligheter,fritt spillerom og mange barn å forlyste seg på!
Samfunnet tier..... Hvorfor og hva mener du er årsaken til dette?

DU kan hvis du tør og vil!

Hvis du noen gang skulle komme på å skamme deg over noe du har gjort eller ikke har gjort i verden så har jeg et forslag til hva det skulle være....

Incest....voldtekt....seksuelle overgrep......
Forties.....fortrenges....overses....undertrykkes....forvrenges.... skjules.....
Av hvem?
Av de aller fleste i samfunnet vi lever i.

Nå er ikke jeg tilhenger av at folk skal gå rundt og skamme seg. Tvert imot så vet jeg hva skam kan føre til...men likevel....
Jeg mener nå, etterhvert som jeg har fått oversikt over min egen skam, at samfunnet burde bærer en stor del av skammen istedenfor meg...istedenfor oss.
Skammen over det de ikke gjør.....det de ikke tør se.....det de ikke vil....det de ikke orker..
Tausheten til menneskene rundt meg gjorde at skammen min ble forferdelig stor...og nesten umulig å komme ut av. Skammen truet med å drepe hele meg.
Jeg vet at skammen har tatt livet fra mange. Den kunne like godt ha tatt livet av meg.

Jeg har så lyst til å vekke denne skammen som ligger i dvale i så mange mennesker som ikke enda har latt seg selv våge å gå inn i denne problematikken. Denne skammen har sovet lenge nok nå!
For når mennesker virkelig skjønner hva voldtekt på barn i virkeligheten er, skjønner de også at de nok kunne ha skjønt det litt før.
Du skal ikke tåle så inderlig vel.......
Idet menneskene skjønner dette, håper jeg at skammen viker plassen for viljen og behovet for å gjøre noe med dette store grusomme som ligger som et mørkt teppe over så mange uskyldige barn unge og etterhvert voksne og gamle.
Vi er så uendelig mange.

Jeg var 5 år da livet mitt ble, tja....hva skal jeg si. Den gang viste jeg bare at det som skjedde var fryktelig, redselsfullt og veldig skammelig. Jeg trodde det bare var meg i hele verden med den følelsen den gangen. I dag 40 år etter kan jeg si at livet mitt i stor grad ble ødelagt den gangen. Knust i tusenvis av biter. Grunnlaget for å bygge livet mitt på var gått i stykker.

I mange år hjalp samfunnet meg med å bevare hemmeligheten.....skammen.

Derfor vil jeg bare si dette til deg....
Hvis du skulle komme på å skamme deg over «noe»....
Så kunne du kanskje bruke denne skammen til å løfte skammen av de som lever i og har levd i skammens helvete.
Du kan hjelpe de som har blitt påtvunget denne skammen.
DU kan være med på å bryte dette mønsteret som preger samfunnet.

I dag jobber jeg med prosjektet «Barna i verden ved siden av». Jeg og min kollega setter fokus på nettopp Incest og seksuelle overgrep, les VOLDTEKT av barn.

Gjennom kunst, teater, dikt, kurs og foredrag ønsker vi å nå fram til nettopp DEG.
Vi har i nærmere tre år jobbet med dette prosjektet på frivillig basis.
Det er ikke lett å skaffe penger til å drifte og utvikle dette.
Men vi gir ikke opp dette arbeidet.

Følg meg på denne bloggen og bli med på å forvandle skammen til vilje til å gjøre noe!
DU kan hvis du tør og vil!