Åpne øynene

Lett er det ikke.
Kommer det noen gang til å bli...lett?
Tror det er lenge til.

Det er vanskelig.
Det er akkurat det det er.

Lukker man øynene og ørene og hjertet hardt nok igjen... kan det nok kjennes ut som om det er ...lett.

En bekjent sa til meg en gang:
Wivi....vi gidder ikke ta dette inn over oss. Orker ikke tenke på hverken de barna det gjelder, eller hvordan de måtte ha det. Klarer ikke å ta inn over oss denne virkeligheten.
Det er lettere å bare glemme og fortrenge at dette er virkeligheten til mange mennesker.

Ordene hennes klinger fortsatt i ørene mine som en påminnelse til hvorfor jeg ikke slutter å jobbe med dette.
Det ubehaget du føler når du møter dette temaet, er en liten bølge av ubehag i forhold til flodbølgen som «drukner» barn som lever i og opplever overgrep.

En liten bølge, sier jeg....
Tenk hvis en flodbølge en dag skylder inn over ditt liv.
Tenker du fortsatt som du gjør da?

Jeg sukket.....følte meg usigelig trist....
Jeg svarte at jeg viste dette. At det var nettopp derfor jeg ikke ville holde kjeft.
Vil du ikke.....så skal du.
På en eller annen måte skal jeg finne en vei inne til hjertet ditt, så du får åpnet både øynene og ørene dine.

Du har ingen rett til å ha den holdningen.

Men det har du jo.
Jeg vet det også.
At alle har fri vilje og kan gjøre akkurat som de vil.

Jeg kan godt kjenne maktesløsheten jeg også.
Men jeg kjenner den mest av alt når jeg møter slike holdninger.